Samtidig blir det opprinnelige, snegleformede veksthuset omgjort til formidlingssenter, og i utformingen av det indre og ytre landskapet er det, på samme måte som i arkitekturen, lagt vekt på å ta hensyn til eksisterende, arkitektoniske verdier.

Veksthuset knytter arkitektur, ingeniørkunst og landskapsarkitektur så tett sammen at disiplinene overlapper hverandre uten tydelige grenser – derfor blir landskapsarkitektur også innredningsarkitektur. En eksisterende terrengforskjell på en etasje innlemmes i palmehuset og utnyttes til en innvendig terrassering med risplanter og en sti som slynger seg rundt blant annet et indre tropisk sjølandskap med samlingens Victoria-nøkkeroser og mangrovetrær.

Den svungne, forskjøvede sokkelen springer ut av de eksisterende veksthusene, beveger seg med landskapet rundt, danner sokkelen til det nye tropiske palmehuset og reiser seg til en støttemur som rammer inn veksthusets containergård. Det nye gårdsrommet mellom det nye og opprinnelige palmehuset brukes til oppholdssted og uteservering, og er forankret med betong som er støpt på stedet i et trekantet mønster som får flaten til å fremstå retningsløs. Planen er at de trekantede plantebedene skal fylles med enkeltarter som står i kontrast til den botaniske samlingens mangfoldighet.